Til glede for barna
Kirketjeneren Kjersti Grandum, i Sortland Kirke, tok ansvar for at barna i søndagsskolen skulle få et aktivitetsrom.
Berit Sørhus Tveter valgte å testamentere bort store deler av arven etter seg til SOS-barnebyer. Berits tantebarn tror hun forestilte seg smilene og gledeshoppene hos barna som nå får muligheten til å vokse opp i omsorgen fra en familie.
– Jeg tror valget om å testamentere bort leiligheten var et slags statement, en stahet. Det er mange som leser nyheter i aviser og TV og tenker: «Hva kan jeg gjøre med det?». Tante godtok ikke at vi er maktesløse og at ingenting nytter. Det forteller Berit tantebarn, Anne Cathrine Lorentzen som ikke er overrasket over at tanten valgte å gi bort pengene fra salget av leiligheten sin til SOS-barnebyer.
Jobbet med barn hele livet
Berit Sørhus Tveter har jobbet med barn hele livet som lærer. Ifølge Anne Cathrine hadde tanten en helt egen evne til å snakke med barn. Hun var oppriktig interessert på et sånt nivå at barn turte å snakke med henne. Hun var gift to ganger, men fikk aldri barn selv. Anne Cathrine tror Berit ønsket å få egne barn og mener at hun kanaliserte dette kanskje det savnet etter et eget barn på skolebarna sine og andre sine barn.
Ga omsorg som testamentarisk gave
I henhold til Berits siste ønske finansierer nå hennes arv hele fire barnebyer i Malawi. Her bor det 450 barn som har mistet omsorgen fra foreldrene sine eller ikke lenger kan bo med sin biologiske familie. Takket være Berit får de vokse opp med trygge voksenpersoner rundt seg. De får skolegang, mat, helsehjelp og oppfølging i kjærlige og omsorgsfulle omgivelser.
Løfter barn ut av håpløsheten
– Jeg tror tante tenkte på hvor mye lenger de pengene kan rekke for barn som lever i en vanskelig del av verden, enn om pengene hadde havnet hos meg og min fetter som har alt vi trenger og har egne foreldre å arve fra. Det er et eller annet med å forestille seg ansiktene, smilene og gledeshoppene til de barna som nå får glede av arven etter tante. Det tror jeg hun tenkte på. Om man kan løfte flere ut av håpløsheten, så er det helt i hennes ånd, avslutter Anne Cathrine.
