Lotta sitt ønske for framtiden
Naturen har alltid vært en del av livet til Lotta Hellström. Nå gir hun deler av arven sin til en organisasjon som kan ta vare på naturen.
31. mai 2022
I nærmere 40 år hadde de to kusinene ingen kontakt. Bare to måneder før Lisa døde, tok de opp kontakten igjen.
– Vi fikk heldigvis to intense måneder før hun døde, forteller kusinen Trude. På denne korte tiden fikk de lære hverandre å kjenne på ny, og de fikk et nært bånd.
Hadde ingen livsarvinger
Lisa hadde noen nær familie og livsarvinger. Vinteren 2022 døde hun 70 år gammel, etter mange års sykdom. Hun valgte å testamentere bort alt hun eide til Stine Sofies Stiftelse. Trude forteller at dette valget gjorde henne varm om hjerte.
– Som hennes nærmeste pårørende var jeg kjent med innholdet i hennes testament. Jeg kjente stor glede og takknemlighet da hun fortalte at hennes hus og penger skulle tilfalle Stine Sofies Stiftelse.
En gave til arbeidet for en barndom uten vold og overgrep
Testamenterer man bort en gave til Stine Sofies Stiftelse bidrar man til arbeidet for en barndom uten vold og overgrep, og til det viktige arbeidet med å forebygge og avdekke vold og overgrep, samt ivareta de voldsutsatte barna og deres rettigheter. Trude forteller at Lisa kjente svært godt til stiftelsens historie.
– Hun var overbevist om at arven etter henne ville forvaltes til beste for barn og unge.
Anbefaler å skrive testament
I etterkant av Lisas død forklarer Trude at hun har hatt god kontakt med Stine Sofies Stiftelse.
– Som pårørende opplever jeg god og omsorgsfull kontakt med Stine Sofies Stiftelse, og jeg kan anbefale andre å tilgodese denne organisasjonen i sitt testament.
Til slutt understreker Trude viktigheten av å skrive testamente.
– Et ryddig og klart testament gjør også godt for avdødes eventuelle slektninger, avslutter hun.
Skulle ønske hun kunne takke Lisa personlig
Ada Sofie Austegard er generalsekretær i Stine Sofies Stiftelse. Hun opprettet stiftelsen etter hennes datter ble voldtatt og drept, bare 8 år gammel. Hun forteller at det var med blandede følelser hun mottok brevet fra Lisa sin advokat, med informasjon om at hun hadde testamentert alt hun eide til stiftelsen.
– Jeg kjente selvsagt på gleden over å motta slik en fantastisk gave, da jeg vet hvor mye det betyr for de voldsutsatte barna, men jeg kjente også på en tristhet over at jeg ikke vet hvem hun er.
At man ikke kjenner til hvem giveren av en testamentarisk gave er, er for Ada Sofie en vanskelig tanke.
– Det er med den største ydmykhet og takknemlighet jeg ofte sender varme tanker til Lisa. Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne takket henne personlig, avslutter hun.
(Historien er anonymisert av hensyn til avdøde og pårørende)
