Praten som hindrer konflikt

Testamentariske gaver (2)

Karen Aardal har gjort det som stadig flere av oss gjør, skrevet testament. Hun har også valgt å snakke åpent med sine nærmeste om arv, noe som har bidratt til å skape forståelse.

Karen Aardal har sans for to streker under svaret. Matematikeren skrev sitt første testament allerede i begynnelsen av 30-årene: Ektemannen hadde barn fra tidligere ekteskap, det hadde ikke hun. Det første testamentet ble skrevet for at et eventuelt arveoppgjør skulle være ryddig overfor hans datter. Mange tror at et testament er endelig. Det trenger det ikke være. Karen har endret sitt testament flere ganger.

Ubesvarte spørsmål

Mange tror at de dør veldig forberedt. Det er ofte ikke tilfellet. Ved å skrive testament håper Karen at hun vil gi dem som blir igjen klare svar på hva hennes siste vilje er. Hun vet selv hvor vanskelig det kan være å bli etterlatt med mange ubesvarte spørsmål. Da hennes foreldre døde satt Karen og søsteren igjen med mange spørsmål. – At livet en gang tok slutt var ikke noe vi snakket om hjemme hos oss, forklarer hun.

Rom til å sørge

Noen år senere døde Karens tante. I motsetning til foreldrene var tanten ikke redd for å snakke om døden, eller hvordan hun ønsket å fordele arven etter seg. Da hun gikk bort visste etterkommerne både hvordan hun ønsket sitt siste farvel, og hvordan hun ønsket sitt jordiske gods fordelt. De hadde stått hverandre svært nær og Karen tok tapet av tanten tungt. At tanten hadde avklart så mye på forhånd gjorde det lettere for Karen å få rom til å sørge.

Åpenhet

Karen har også valgt å være åpen. Både om at hun har et testament, og sine ønsker når hun ikke er her mer. Det gir barna en trygghet, forklarer hun. Karen presiserer viktigheten av at foreldrene er de som tar initiativ til en slik samtale. – Barna kan vegre seg fordi de er redde for å fremstå som om de «graver i arven». Åpenhet kan også bidra til å luke vekk kilder til uenighet og eventuelle arvetvister, som kan komme til overflaten når verdier skal fordeles.

Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe litt

Karens samtaler om arv formet ideen om å inkludere humanitære organisasjoner i sitt testament. Det er naturlig at man vil tilgodese sine arvinger, men som akademiker og mor tror hun ikke barn tar skade av å bidra til å skape sin egen verdi og velstand. – Som menneske er det godt å ha noe å jobbe for, forklarer Karen. Hun håper også at barna kan bli stolte av å ha foreldre som bidrar til felleskapet. – Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe litt, avslutter Karen Aardal med et smil.