Vi har ikke skatt på arv i Norge og bør derfor ta sølvskjeen i egne hender. Det gjelder også oss i middelklassen, som har vunnet millioner i «boliglotto», skriver sosialantropolog og forsker, Runar Døving, i dette innlegget.
Dagens Næringsliv har i flere artikler høsten 2025 skrevet om fraværet av veldedighet gjennom stiftelser i Norge. Norge er langt nede på listen over land med private stiftelser til forskning og utvikling.
Fritt Ord-nestor Erik Rudeng peker presist på det historiske faktum at det ikke har vært tradisjon for det i Norge. Han mener tiden er overmoden for at folk med kapital bør ta sitt ansvar når antallet milliardarvinger øker som det gjør.
Arv er lite effektivt i næringsøyemed
Skulle vi ha et reelt likhetssamfunn, der alle stiller likt fra fødselen, kan man ikke ha 85 milliarder som hvert år er delt ut på forhånd gjennom arv. Arv har også vist seg lite effektivt i næringsøyemed. Det er godt dokumentert gjennom «Carnegie-effekten», at arvinger reduserer sin arbeidsinnsats. Nicolai Tangen foreslo 100 prosent arveavgift, og jeg er i prinsippet enig. Men, sannheten er at arveavgiften kun ga et par milliarder til fellesskapet, og var først og fremst en subsidiering av skattejurister.
Venstresiden har ikke tatt dette innover seg, og blander sammen hvordan verden er og hvordan den bør være. Den andre siden, den til høyre, er bemerkelsesverdig servile overfor den samme kapitalen, som også er deres sponsorer. De burde forlange at samfunnet får noe igjen, men slik det er nå synes dette bare som en sutring over formuesskatt, som mange heller ikke vil betale. Og legger man pengene i en stiftelse, slipper man å betale formuesskatt. Med Sverige og Wallenberg som ideal viser DNs artikkel hvordan Norge når Sverige til knærne i private investeringer knyttet til forskning og utvikling.
USA har noen idealer vi bør ta etter
I USA finnes det noen idealer vi bør ta etter. Et av dem er plikten til å gi tilbake. Har man tjent penger gjennom utdannelse, idrettskarriere eller tilgang til norske fjorder og veier, sponset av stat eller kommune, skal man være stolt over å tilbakebetale til samfunnet. Mangel på vilje til å betale skatt burde i det minste kompenseres med filantropi. Hvis du ikke vil betale tilbake til fellesskapet, hvem er du da? Scrooge McDuck? En tydelig måte å si hvem du er, er hva du legger igjen som din arv.
Andrew Carnegie bør være enhver investors økonomiske forbilde, og «The gospel of wealth» bør være pensum: Man bør bruke første tredjedelen av sitt liv på å lære mest mulig, andre på å tjene mest mulig penger og den siste tredelen til å gi bort alt sammen.
I Norge later man som om alle er født like.
Norge er et merkelig land der man later som om alle er født like, samtidig som vi vet «at det er forskjell på folk». Vi er et ættesamfunn som spinker og sparer for slekten og ikke til fellesskapet. Vår forskning på arv viser at få skriver testament, og at kun 16 prosent av befolkningen vurderer å tilgodese en ideell organisasjon med en testamentarisk gave. Det burde vært mange flere av oss, slik det er i Sverige, England og særlig i USA.
USA er ikke noe skattepolitisk forbilde. Skatt er mer effektiv redistribusjon enn veldedighet. Men når de private formuene først er der, er det bedre at de blir tilgodesett til investering i forskning og utvikling eller til andre samfunnsnyttige formål.
Ta sølvskjeen i egne hender
Jeg oppfordrer til å sette opp en stiftelse og skrive testament med formål om å gi fra seg merparten av pengene til veldedige organisasjoner. Betaler vi ikke arveskatt, får vi ta sølvskjeen i egne hender.
Det gjelder for øvrig også oss i middelklassen, som har vunnet millioner i «boliglotto».